Det er alt det andre som er forstyrrende. Virkeligheten. Nei, ikke virkeligheten, den er ganske lik fiksjonen. Men medie-støyen. Kranglingen på radioen mellom politikerne. Hold nå kjeft, sier jeg, det hjelper ikke. P2 maser og der ligger både Aftenposten og Klassekampen. Se meg, les meg, sier de. Det er dette som er forstyrrende. Tidsskrifter som gjerne vil bli lest. Twitter, Underskog, Facebook, blogger, venner, familie. Jada, det er klart at disse tingene også er bra.
Å skrive en roman er krevende på en annen måte enn andre jobber. Jeg tror man trenger langsom tid, tid som henger sammen uten for mange forstyrrelser. Kanskje ikke alle, men jeg er begynt å drømme om to uker på Visby, hvor alt dreier seg om skriving døgnet rundt. Jeg later som jeg har en vanlig jobb, der jeg kan begynne om morgenen og dra hjem om ettermiddagen. Men å skrive en roman er ingen vanlig jobb. På godt og vondt.
Natalie Goldberg, som jeg stadig vender tilbake til, sier: "Hvis du vil skrive, må du være villig til å bli forstyrret." Dvs hun siterer Kate Green da hun sier det. Og hun bruker ordet disturbed. Hun snakker riktignok ikke om denne typen forstyrrelser, snarere om å bli forstyrret av sin egen tekst, fordi du våger noe, kjenner på noe, risikerer noe.
Så jeg lar meg forstyrre. Jeg løper. Jeg trener. Jeg skriver.
Innlegg
6 kommentarer:
Jeg synes forøvrig det er alt for lett å bli forstyrret uansett, og at tv, aviser og sånt er for mye i veien hele tiden. Men det blir mye mer tydelig hvis man skal skrive, eller ha et annet stort prosjekt.
Ja - tilsynelatende kan man velge de vekk, men det skal ikke mye til for å oppleve at det er forstyrrelser overalt. Vi bombarderes med informasjon.
Gleder meg til boka di kommer!
Det gjør jeg også. Men tør ikke tenke på når. Iallfall ikke ennå.
Jeg føler det på samme måte, nesten ord for ord. Fire uker på fjellet uten strøm, men med opplading av laptopen på butikken i nærheten, ga forbløffende og nesten uoppdaget arbeidsro. Tilbake i Oslo sliter jeg med bystøy og byens konstante uro - og på nabotomta pågår bygg- og anleggsvirksomhet, og avisene, tv, radio og nettet maser. Jeg trener ikke, men må pålegge meg å gå en daglig tur.
Før i tiden, da jeg bodde på St.Hanshaugen startet jeg med en daglig tur til toppen av St.Hanshaugen, så utover byen. Gikk hjem for å skrive. Tror jeg tom opplevde trafikken i Waldemar Thranes gate som - til et visst punkt - inspirerende. Men på den tiden hadde jeg ikke internett som grep inn og forstyrret.
Legg inn en kommentar