Et rikt liv
Du er en mild vind som feier over kjøkkenet mykt og forsiktig, vasker kopper, skyller, setter til tørk, baker sjokoladekake, lager fiskesuppe, baker brød, en mild bris som serverer noe godt til kaffen og barne-tv, en mild bris i beige og lyseblått, som rydder diskret og setter blomstene i vann i en vase og plasserer den på stuebordet, tenner stearinlys til fiskesuppen, tørker når noen søler, raskt og diskret før noen andre rekker å gjøre det, bærer ut tallerkenene og skyller dem slik at ikke restene skal feste seg, tømmer oppvaskmaskinen og fyller den på nytt, vasker opp det som ikke går i maskinen, vasker alle bord og benker, skrubber ovnen så den skinner, vasker dørene på kjøkkenet og håndtakene der de andre aldri en gang legger merke til at det blir skittent, skrubber flisene bak ovnen der det ligger rester av pastasaus fra når noen andre lagde mat, fjerner matrestene i sluken, skyller oppvaskkummen. En mild bris som ikke kjefter og klager, bare gjør alt som skal gjøres og litt til, legger barna, leser for barna, synger for barna, en mild og forsiktig bris som liker dette livet som lever akkurat slik du ønsker med en fantastisk familie som du elsker, som du gjør dette for, du elsker dem, du elsker livet ditt, det er slik du vil ha det. Selv når du ikke får lagt deg før klokka halv ett men likevel må stå opp halv sju og barna er grinete og du er så trøtt, så trøtt og en ny dag med mer oppvask, ny middag og nye gjøremål, så elsker du dette livet for det er akkurat slik du vil ha det, du har valgt det selv, du jobber deltid for å kunne hente i barnehagen, for han tjener mer enn deg og det er jo så praktisk, dessuten ønsker du det, å følge med mens barna er små. Det er et privilegium, sier du å få lov til å gå hjemme med barn. Du er en mild bris du martres ikke av tvil om du har valgt det riktige, du lengter ikke etter noe annet, de gir deg så mye, barna, gir deg så mye, sier du, et rikt liv, sier du.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
9 kommentarer:
Du er et spennende menneske, du har en fabelaktig glans, du ikke må hjem til noen bestemt tid, du har ingen du må sørge for, du kan sove lenge, du har et fritt yrke, det burde faktisk alle ha, da begynner ting først utpå formiddagen, du kan lese avisen, du kan bruke tiden til å skrive interessante tekster, tekster der du forklarer hva du mener, tekster om andre kvinner, tekster om andre menn, tekster om mennesker med ganske små liv, dumme og små mennesker, men det kan du jo ikke si, så si det annerledes, si det morsommere, si det så du kan le av det, si det så de kan le av seg selv, du hjelper dem jo, du skylder dem det, de burde til syvende og siste takke deg for det. Du har valgt det riktige, det er bedre å si at man er forfatter enn å si at man er butikkdame, men disse stakkars menneskene kan du slippe å omgås, det er bedre med de litt friere menneskene, det er bedre å omgås de menneskene som tenker litt bredere og større, de som gjennomskuer den trivielle tilværelsen, enn de som ikke vet sitt eget beste, de kjedelige menneskene, gud forby å måtte tilbringe et minutt med de fastbundne og traurige menneskene, takke seg til å være en som slipper de praktiske detaljene, takke seg til å kunne se disse mennskene klart, å bare kunne le litt av dem, la det skinne gjennom for alle at du gjennomskuer, du har et øye i nakken, på magen, i panna, du har et øye der andre minst venter det, du innser at du har en vidundelig form for makt, du tror ikke på kvinner, du tror menneskene er dumme, du tror menn er dumme. For du har sett de idiotiske menneskene gjøre de dummeste ting, du har sett det med dine egne kvinnelige øyne. Du tror på individet, du tror de dumme kvinnene lett kunne blitt litt klokere hvis de bare hadde forstått, men hva gjør man med de som ikke gjennomskuer seg selv, men som lever gjennomsyret at dumhet uten å ane det. Men heldigvis har de deg, heldigvis er det noen som står opp for dem og river ned rullegardina og lar lyset flomme inn, og nå kan de endelig le av seg selv, le av hvor dumme de er, hvor idiotisk de har stelt det til for seg, og det er deres egen feil, du har gjort at de nå åpner øynene og fra nå av lever andre liv, et rikt liv, sier du, litt mer som ditt og altså, et rikt liv.
Hjelp, hjelp, hjelp... Jeg har også lest Bitterfittan, den var sterk. Jeg har mareritt om å bli en slik "mild bris". Jeg vet ikke hvordan man blir det, og er redd for at det er noe som bare sniker seg inn og at man plutselig er det uten å oppdage det selv eller at man tror det er for sent å gjøre noe med det. Kanskje er jeg mer en bitterfitte, i alle fall enda, jeg vil heller være det, men jeg tror ikke alltid det er like lett.
Cat:
Det går jo en debatt om Bitterfittan/Bitterfitte om dagen (iallfall i Klassekampen). Hva synes du - er det en feministisk kritikk i boka, eller blir det en offerfeminisme som gir næring til antifeministene - (slik noen visstnok påstår)? Eller bare syter og klager hun - slik Cathrine Sandnes sier i gårsdagens klassekamp.
Ikke sett debatten, finne frem og lese :-)
Rett fra magen: Jeg synes _ikke_ boka er bare syting og klaging i alle fall, men på en sterk måte viser hvor vanskelig disse forhandlingene i familien er. Og at disse forhandlingene om rom, tid og identitet _er_ avhengig av kjønn og kjønnsroller, at vi ikke har klart å kvitte oss med "inngrodde" oppfatninger, slik som at han mannen synes det var helt naturlig å reise fra sin slitne kone med et nyfødt barn, for det var jo _jobben_ hans og jobben er identitet for ham som mann, ikke sant.
Blir det en offerfeminisme? Nei, det synes jeg ikke. Hun kjemper og reflekterer og reiser vekk for å skape rom for seg selv til å tenke, og velge. Hun velger å bli i sin tilværelse og fortsette forhandlingene slik jeg ser det. Jeg var ikke ubetinget begeistret over slutten, på en måte hadde jeg mer forventet meg et eller annet stort smell, en eller annen åpenbaring. Men jeg tror også hun viser oss at det er de små skritt og de små valg som utgjør forskjeller også, som å ikke reise seg fra sofaen for å finne mannens fortapte belte fordi han ikke gidder leite selv. (Eksempel tatt fra eget hus).
Vel, noe oppgulp rett fra magen her, men jeg skal se på bok + debatt igjen, komme på litt hva som trigget meg da og nå, kanskje blir det en mer sammenhengende kommentar ut av det da :-)
God helg!
Her er det jeg skrev på bloggen min. .
Takk for at du trigget tankene mine om dette i kveld, det kjentes forfriskende :-)
Eg trur i alle fall det er svært vanskeleg å forstå og sette seg inn i kvar Bitterfitte handlar om, om ein ikkje gjenkjenner det.
Ein må vere "godt oppdratt" og gift med nokon som er "godt oppdratt" og samstundes vere "feministisk oppdratt" og tru på at ein er likestilt, verkeleg tru på det. Og så må ein få ungar. Og kjenne den gode oppdragelsen overta den feministiske oppdragelsen - umerkeleg og slik som det eingong no er. Ikkje fordi ein er undertrykt, men fordi ein faktisk vil gjere denne NYE OPPGÅVA - denne altoppslukande og enormt viktige oppgåva (mammagreiene - familien) bra. Ein likar å gjere ting bra. Og dette er viktig.
Men så overtek atlså roller ein trudde var borte, og ein er meir sliten enn mannen.
Og så forsøker altså denne kvinna å vere bevisst i høve det som skjer, og ho prøver å seie noko om det.
For dei som anten:
- ikkje er "godt oppdratt"
eller
- ikkje samstundes "feministisk oppdratt"
eller
- ikkje gift med nokon ein trudde var einslags mannleg feminist
eller
- som ikkje har vist seg å vere noko anna i RL
eller
- som ikkje har fått ungar
eller
- som ikkje er blitt gripe av sin eigen "gode oppdragelse"
vil ikkje gjenkjenne dette.
Fint for Sandnes om ho syns dette er syt. For då gjenkjenner ho det ikkje. Og det er, heilt oppriktig, bra for henne.
Men eg gjenkjenner, og eg er takksam for at nokon forsøker å seie noko om det. For då kjenner eg meg ikkje aleine.
Takk for innspill Avil og Cat. Jeg regner med å komme tilbake til saken selv også.
Avil: Det var jo pedagogisk sagt, men det er ikke helt riktig i alle tilfeller ettersom jeg ikkje har ungar (egne iallfall) og likevel kjenner meg igjen. Iallfall slik at jeg tror på henne og blir sint sammen med henne, så jeg føler meg som en bitterfitte selv -til tross for et jeg slett ikke har det slik som henne i boka, men mer i en sympati (som gjør meg forbanna) over at det er slik.
Jo, men du velger altså ein empatisk vinkel, mens eg rett og slett føler meg truffe midt i skallen med ein hammar. Sjølv om eg knapt kan kallast nokon spiker. *tørr latter*
Legg inn en kommentar