Det har vært 8. mars, altså den internasjonale kvinnedagen, og i tilknytning til den har det blitt arrangert Ladyfest, en internasjonal feminismefestival med utspring fra USA som nå har spredd seg til en rekke land over hele verden. Det er tredje gangen Ladyfest blir arrangert i Oslo. Jeg er glad over å være med å arrangere en god og mangfoldig festival med kvinner fra ulike kunst- og kulturarenaer. Jeg er glad over å være med å gi ut et feministisk tidsskrift. Jeg er glad over at det finnes en hærskare med feministbloggere som nyanserer og utvider medieoffentligheten. Jeg er glad, fordi jeg i mange år ikke hadde noen å kaste ball med, fordi jeg som feminist følte meg alene. Det er jeg ikke lenger. Jeg er glad fordi Wenche Mühleisen er på radioen 8. mars og nyanserer og forklarer hva feminisme er og ikke er. Jeg er glad for at Kate Pendry var konferansier på 8. mars festen, og for hennes modige og morsomme uttalelser. Jeg er glad fordi Siv Jensen – omsider – kaller seg feminist. Jeg er glad fordi noen var feminister på 70 tallet og kjempet fram en rekke gode ordninger for oss som kom etterpå. Jeg er glad for at det finnes en rekke kvinner som åpner røsten og sier og krever og gjør. Jeg er glad for at vi i Norge har hatt en kvinnelig statsminister. Jeg er glad for at vi har en kvinnelig finansminister. Jeg er glad for enhver privilegert kvinne som ikke holder kjeft.
Jeg er glad for enhver mann som kaller seg feminist. Jeg er glad for enhver mann som innser at han er innebærer av et kjønn. Jeg er glad for enhver far som tar seg av barna sine like mye som mor. Jeg er glad for at det finnes flere måter å være feminist på. Jeg er glad fordi jeg lever i et land hvor likestillingen er kommet så langt som den tross alt er. Jeg er glad for alle som protesterer når Hilde Haugsgjerd sier at voldtekt er kvinnens ansvar. Og jeg blir nesten lykkelig når Jørgen Lorentzen endelig snakker om menns særskilte ansvar. Jeg er glad for alle som gjør narr av Aftenposten når de ønsker å dyrke kvinneligheten. Jeg er glad for alle kvinner som ikke bryr seg om kvinneligheten, som barberer hodet, har kort hår og som utvider rommet man har å være kvinne i. Jeg er glad for alle menn som sminker seg og pynter seg. Jeg er glad for at de individuelle forskjellene er langt større enn de kjønnede. Jeg er glad for at ingen kommer fra Mars og Venus. Men om vi en dag oppdager liv og individer på Mars og Venus skal jeg være åpen for å høre på hva de eventuelt måtte ha å si.
Ellisiv Lindkvist
Skribent, dramatiker, kulturredaktør i Fett
Innlegg
9 kommentarer:
Takk.
Selv er jeg spesielt glad for at du sendte en takksigelse til gammelfeministene på 70-tallet. De har måttet tåle å bli upopulære blant en del damer som i dag nyter godt av det de har kjempet frem (selv om man i dag ser annerledes på en del ting, men sånn vil det jo alltid være).
og jeg er glad fordi du gjør det du gjør... stor snart-helg-og-øl-på-byen-klem
Forresten, dette med Kate Pendry. Du er fan av henne, Ellsiv? Jeg var på det foredraget hennes, og jeg skjønner ikke greia. (Fikk veldig lyst til å skrive en sjuko slem bloggpost om det etterpå). Er det jeg som er treig i nøtta og som ikke har filla peil på art? Kan noen forklare hvorfor hun er en feministisk helt? Please?
Ellisiv, skulle det være. Eller noen kan forklare på bloggtreffet :)
Drusilla:
Ja, Kate Pendry er abolutt en heltinne og jeg er en fan. Hvis jeg skal forklare hvorfor vil jeg kanskje trenge litt mer tid og rom, men vi må gjerne snakke om det på fredag. Jeg tenkte å gå på Kate Pendry først, hun har forestilling på Det Åpne Teater så jeg vil vel komme halv ni - ni. Jeg vil egentlig anbefale forestillingen til alle, men dersom du ikke likte foredraget/performancene hennes så vil du vel neppe like Johnny Johnson heller.
Jeg synes Pendry er en tydelig, markant og uredd feministisk stemme. Jeg lurer på om det er mer formen enn innholdet du reagerer på? Jeg liker ikke uttrykket "politisk korrekt" og jeg synes ofte det blir misbrukt. Men Pendry er ikke politisk korrekt, og som kunstner har hun et større spillerom enn f.eks. politikere. Hun må ikke foholde seg til kotyme og høflighet og spilleregler andre meningsytrere må forholde seg til.
Derfor sier hun modige og kontroversielle ting. Derfor er hun kunstner og ikke f.eks. skribent eller politiker. Hvis hun bare sa selvfølgeligheter ville det ikke blitt godt teater. Johnny Johnson er vel relativt misogyn, men forestillingen (som jeg har sett før) er knallgodt feministisk teater.
Hm, dette er interessant, har lyst til å høre mer om det. Jeg reagerer ikke på formen, formen er svært forførende og fascinerende. (Reagerer litt på at hun kanskje er litt manipulerende med sine fortellinger om hva den ene eller andre sa til henne i fortrolighet, men det er en annen sak). Jeg synes også det er kult med kontroversielle damer, uredde og bråkete osv.
Det jeg reagerte på var hvor kritisk hun virker til andre kvinner. Til sammenligning virket hun veldig sympatisk innstilt til menn. Greit nok det, man får ha sine erfaringer, men jeg synes det er rart å se en feminist bruke mye av tiden sin på å snakke dritt om andre kvinnelige kunstere og bruke en belærende tone overfor kvinner generelt. Javel, hun sier at hun sliter med sin misogynisme, - som alle andre - men jeg syntes hun brukte den til å score noen billige poenger hos publikum, mer enn å utfordre den.
Hun minner meg litt om Camille Paglia - som også en fascinerende, modig og kontroversiell dame - uten at hun på noen måte kan sies å være en feministisk helt. Den belærende tonen minner også litt om forfatteren av "A self-made man" - om hun som kledde seg ut som mann et år. Litt sånn- hør her kvinner, jeg har skjønt det - menn er sånn og kvinner er sånn.
Jaja. Man må kanskje se en av performancene for å skjønne greia. Akkurat nå tenker jeg at det er dere andre feminister som har blitt lurt og forført, mens Kate Pendry sitter på bakrommet og ler av "those stupid feminist cunts" Hehe. Det kan jo være utgangspunkt for en livlig diskusjon ;)
Hmmm. Ja. Det hun sa om kvinnelige kunstnere var kanskje litt drøyt, eller unødvendig. På den andre siden sier hun det høyt det som mange - både kvinner og menn - mener i praksis ved å alltid favorisere mannlige kunstnere, forfattere osv mens de sier det handler om kvalitet. Jeg synes jo at man som feminist nettopp bør være bevisst kjønn som faktor og prøve å se bort fra det når man vurderer kunst, dvs ved å være seg den bevisst forsøke å ikke dømme en kunstner fordi hun er "kvinnelig" kunstner, forfatter osv. Noe som skjer ofte, og som regel - tror jeg- ubevisst.
Og takk for takk. Jorsol: ja, det at noen alltid føler for å kritisere 70-talls feministene har alltid provosert meg. Det har også oppstått en del myter om at feminister på 70-tallet var stygge og brant sitt eget undertøy. Noe som det ikke finnes historisk dokumentasjon for.
Legg inn en kommentar