En av de største mytene om kvinnelighet som har blitt dyrket og fortsatt dyrkes, er kvinnen som mor. Kvinne har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.
Jeg er en kvinne uten barn, jeg har aldri ønsket å bli mor, men jeg er fortsatt i fertil alder, valget føles ikke som et endelig valg. Ennå. Jeg har en rekke argumenter for å ikke ønske å bli mor. En del av dem oppleves som en kritikk av kvinner som velger å bli mor. I den grad man kan snakke om valg her ettersom noen sier at ”det bare ble sånn”, eller å bli mor er ”helt naturlig” og ikke minst fordi det er både et politisk og kulturelt ønske at kvinner skal føde barn. Å føde barn er å bringe slekten videre, noe som ikke sees på som egoistisk, men tvert i mot som å gjøre opp for seg i verden samt å alltid sette noen andre (barnet) foran seg selv. Å velge bort barn derimot er egoistisk.
Grunner til å ikke få barn er både politiske/feministiske grunner, men det kan også være mer filosofiske/eksistensielle grunner. Til en viss grad kan det kanskje også være egoistiske grunner, skjønt ønsket om å reprodusere seg selv forekommer meg minst like egoistisk. Noen ganger på grensen til det selvrettferdige. Kvinnekampen i Norge har for en stor del bestått av å få til gode ordninger for kvinner som ønsker å få barn slik at de kan kombinere yrkesliv og moderskap. Norge har gode ordninger for fødselspermisjon og ligger høyt på topp i Europa over antall barnefødsler per kvinne.
Som en del av den stigmatiserte gruppen kvinner-uten-barn savner jeg flere forbilder. Andre kvinner uten barn. Barnløse i media blir ofte framstilt som ofre. Jeg blir rasende når noen sier at Simone de Beauvoir var ulykkelig fordi hun ikke fikk barn. Samtidig går jeg utfra at selv om man tar valget å ikke få barn med høy politisk bevissthet, kan man likevel oppleve en sorg over å være uten barn. På den andre siden har jeg ikke inntrykk av at livet som mor er en evig lykke det heller. Som noen sa: morslykken er størst når barnet sover.
(En rett fra redaksjonen i siste nummer av Fett. Også postet på 0803.)
Innlegg
16 kommentarer:
Det er slitsomt å være barnsløs kvinne i et fast, stabilt forhold.
"Ja, når skal dere har barn da?"
"Hvorfor har dere ikke barn?"
"Bare vent til dere får barn?"
"Det å ha barn er det beste i verden, dere må bare få barn!"
Det er så slitsomt å måtte svare, måtte rettferdiggjøre sin barnløse eksistens. For dem som er ufrivillig barnløse, er det sårt. De som er frivillig barnløse, blir lei av de sjokkerte blikkene de møter når de sier at de ikke vil ha barn. Og for dem som ikke har bestemt seg enda: De blir overfalt med argumenter for hvorfor man må velge barn.
Det er da ganske så frekt å grave i folks reproduktive evne og lyst. Og jeg regner med at stabile par som har nått middagshøyden i livet uten følge av barn og barnebarn blir møtt med: "Angrer dere ikke på at dere ikke fikk barn? Tenk så koselig det hadde vært med et barnebarn eller to."
Glemte å skrive hvem som skrev om alle disse slitsomme spørsmålene man får som barnløs. Men det var altså meg.
Så Simone de Beauvoir var ikke ulykkelig over å ikke få barn, eller blir du bare rasende når noen sier hun var det?
Hvis vi skal tro på en internasjonalt anerkjent Simone de Beauvoir-ekspert, Toril Moi, var barnløsheten til de Beavuoir ønsket og ikke noe som gjorde henne ulykkelig:
Toril Moi skriver om i sin bok om Simone de Beauvoir, En intellektuell kvinne blir til: ”Simone de Beauvoir demonstrerte med stil, eleganse og intellektuell overbevisning at det var mulig for en kvinne å ikke ville ha barn i det hele tatt. (...) Jeg hadde fått et prosjekt: jeg ville bli en intellektuell, barnløs kvinne, forhåpentligvis med minst en elsker om gangen.” (sitatet er hentet fra http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=24513)
Så kanskje det går an å være kvinne, barnløs og fornøyd.
Takk for godt svar til anonymous Ellingzine (som også er ellinzine?)
Ja, det er slitsomt med alle disse spørsmålene og dette kravet. Som om det er noe galt med en om man ikke vil ha barn.
Jeg tror helt sikkert det går an å være kvinne, barnløs og fornøyd.
Rart igrunn, at ikke menn får disse spørsmålene dersom man lever i stabile forhold og er i "den rette alderen". Men det får de kanskje, hva vet jeg. Det er selvfølgelig også et poeng at menn er reproduktive langt inn i solnedgangen.
Jeg bare fikk det for meg at det er et spørsmål som oftest stilles kvinner - fordi det forventes at kvinner skal synes at det eneste saliggjørende er en stor ungeflokk.
Selv synes jeg at jeg er heldig som har fått tre, men beundrer kvinner som har tatt et bevisst valg, og som står for det høyt og klart. Det er altfor mange som får barn fordi det er en del av samfunnets forventninger, men som egentlig ikke har tid til dem.
Ja Fiona, jeg tror nok menn kan få spørsmålet, men i langt mindre grad. Barn er fortsatt noe som knyttes til kvinner.
ellingzine og ellinzine er samme, ja. Gikk litt rask over tastaturet på den første, og termed amputerte jeg meg selv litt.
Jeg opplever oftere å få maset fra kvinner, men også menn maser. Så da regner jeg med at også menn får spørsmålene, men jeg vet ikke om de opplever det som like irriterende. De er nok flinkere til å blokkere sånt ute, kanskje fordi de ikke opplever slike spørsmål som like kritiserende. I Norge er det opplest og vedtatt at man som kvinne skal ha lyst på barn. Mange tenker det er noe galt med kvinner som ikke har lyst på barn. Det er vel mer akseptert at en mann ikke har lyst på barn, selv om det sikkert er kjempesårt for menn som ønsker seg barn, men ikke kan få.
Den gamle kjønnsmyten om at kvinner er omsorgsfulle mens menn ikke har slike egenskaper, preger vårt syn på hvem som vil ha barn og ikke.
Eg skjønar ikkje kvifor folk må ha så gode og reflekterte grunnar for IKKJE å få ungar? Eg har sjølv to av slagsen, og ingen har nokonsinne bedt meg forsvare og forklare kvifor i all verda eg fekk dei.
Enno det eigentleg er slik det burde vere, for det å få ungar er både eit helsikes pes og eit enormt ansvar, og folk burde verkeleg tenke seg om mange gonger først.
Ja, men det å få barn er mer normalt, mer vanlig enn det å ikke få barn. Det er derfor de/vi som bryter med normen som må forklare seg/oss.
Har noen fått spørsmålet: Når skjønte du at du var heterofil?
No er det jo ikkje slik at eg er så veldig heterofil, men eg skjønar jo poenget. ;-)
hmmm
Det er sikkert mange som har den holdningen som overskriften sier.
Har to barn selv og sitter igjen med en annen erfaring.
Jeg synes slett ikke det å velge å ikke få barn i seg selv er egoistisk. En kan jo vie hele livet til å hjelpe andre for den del. Men egentlig synes jeg det er nokså uavhengig av hva du gjør.
Men når du får barn tvinges ditt fokus vekk fra deg selv i lange perioder av livet ditt. Det er en øvelse i oppofrelse, som selv om det er pes også kan være kilde til mange gode opplevelser.
Cassanders
In Cod we trust
Cassanders: Jeg tror jo ikke at det ikke er en rekke gode opplevelser ved det å få barn. Det er sikkert helt fantastisk og det er sikkert mye slit. Og du må ta deg av noen andre enn deg selv og det regnes jo som uselvisk og ikke-egoistisk.
Men å reprodusere seg selv er vel også et egoistisk ønske. Man får barn for å videreføre seg selv. For at noen skal besøke en på gamlehjemmet.
Jada, det ligger sikkert mange "selviske" motiver der. Du nevnte noen. Andre motiver er eks å oppfylle familiens og omgivlesenes forventninger. Noen ønsker seg små kopier av dem selv som kan virkeliggjøre den drømmen de selv ikke fikk realisert, osv.
Men når de først er der tror jeg det å ta seg av egne barn (for normalt utrustede og friske mennesker) er en så "grunnleggende naturlig" handling at den nærmest faller utenfor begrepene egoistisk/uegoistisk.
Dermed synes jeg heller ikke et valg om ikke å få barn passer inn i en slik kategorisering.
(Det var noe slikt jeg prøvde å få frem)
Cassanders
In Cod we trust
Den gamle gretne Lindkvist ville sikkert sagt Knus kjernefamilien og at mange som får barn er ureflekterte i forhold til det og deretter bare snakker om barn og ergo er kjedelige osv.
Den nye fleksible og tolerante Lindkvist sier derimot at mange personer med barn er både interessante og morsomme mennesker. Og noen av dem kan til og med virke som de har tenkt noen flere kloke tanker enn noen av de barnløse.
Og alle er forskjellige. Tralala. Så glad.
Man trenger ikke å velge bort barn på grunn av feministiske grunner. Det er nok å bare ikke ha lyst på barn/ikke like barn. Selv har jeg ikke lyst å ha en mann heller fordi jeg hater å bli tatt på, jeg har aldri hatt noe forelskelse som har overkommet denne aversjonen.
Å bli kvinne var heller ikke mitt valg, så det er irriterende at folk trur man liker barn fordi man er stengt inne i en slitsom kvinnekropp.
Legg inn en kommentar