Overkvinnet av svartsyn

Av og til blir jeg overkvinnet av svartsyn. Når det virker som likestillingen i Norge står på stedet hvil; eller enda verre: er på tilbakegang. Også i Norge lar man misogyne ytringer få fritt utløp i en rekke kanaler og medier i. Og når man løfter blikket, oppdager man hvor uendelig kort verden utenfor vesten er kommet på området. Det hender jeg lurer på hvorfor vi orker.

Jeg tror de individuelle forskjellene er langt større enn de kjønnede. Jeg sitter der med feminismens paradoks: ønsket om å være individ og menneske fører til at jeg alltid er den som påpeker kjønn. At også menn har kjønn.

Venstresida er veldig opptatt av integrering. Av at Norge er en del av verden. At vi må være tolerante og åpne overfor andre kulturer. I så stor grad er venstresida opptatt av dette at de er veldig redd for å si noe støtende, noe som kan tolkes som rasisme. Det er også venstresida som tradisjonelt har stått på kvinners side. Som har vært mest radikale i forhold til likestillingskrav. Likevel kan det virke som kulturrelativister på venstresida er rede til å ofre hundre år med kvinnekamp i en eller annen servil toleranse. Jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor vi må godta patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkende skikker. Redaktør Kristine Moody fikk mye kritikk for sitt utsagn ”noen ganger er vestlige verdier best.” i nå nedlagte Memo. Men likestilling er iallefall noe som har lykkes mer i vesten generelt og Skandinavia spesielt enn verden forøvrig. Og jeg synes faktisk likestilling er bedre enn kvinneundertrykkelse.

Når jeg blir overkvinnet av svartstyn, tenker jeg på det Toril Moi skrev i Dagsavisen i forbindelse med årtusenskiftet. Hun skrev at menneskehetens største og fredeligste revolusjon er det kvinner som har stått for i løpet av de to siste hundreårene. Kvinner har tilkjempet seg stemmerett og andre formelle rettigheter over hele den vestlige verden. Og kanskje om hundre år er det reell likestilling?

Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtida, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

(Baksida av Klassekampen torsdag 5. oktober)