Fru Lindkvist?

Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.

I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.

Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.

Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.

(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)

Hun er bare ikke interessert

Alle kvinner har opplevd å bli trakassert. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Noen grovere enn andre. Men ingen slipper unna. Kvinners seksualitet har lenge vært et offentlig anliggende (bare tenk på prostituerte!), mens menns seksualitet har vært privat (igjen: tenk på prostituerte).

Også kvinner som blikkfang, kvinner som kropp er noe som regnes som fritt vilt. Menn som ikke er interessert i klær, eller møter opp usminket med den største selvfølgelighet, tar ikke fem øre for å kommentere kvinners utseende, kvinners klær, kvinners sminke. Etterhvert et også menn begynt å pleie seg selv og sitt eget utseende i så stor grad at mange mener det er et problem og ikke et skritt i riktig retning. En kvinne som ser ”naturlig” ut bruker som regel mye tid og penger på å se nettopp sånn ut. En mann som sminker seg er noe helt annet, nærmest faretruende, en klovn og neppe helt heterofil.

Hvorfor opplever så mange kvinner å bli seksuelt trakassert? Overgangen fra en hyggelig kompliment, en flørtende kommentar til en ubehagelig kommentar er kort. Det har også noe å si hvem som sier det. Og hvem mottakeren er. Kvinner er individer (surprise!) og reagerer ulikt på samme kommentar. Menn og gutter helt ned i tidlig tenåringsalder hevder ofte at de ikke vet hva kvinner vil. Det er så vanskelig å lese signalene. Dette henger sammen med hvor lite interessert man(nen) er i å forstå kvinnen, se det fra hennes perspektiv. Ja, i det hele tatt være interessert i kvinner som mennesker. (Som hva kvinner leser og skriver).

Ok, så legger dette opp til en generaliserende, heteronormativ tankegang der alt foregår i et binært kjønnssystem. På den andre side virker det som det er slik folk flest tenker, med mindre man er opptatt av kjønnsforskning og Judith Butler. Seksuell trakassering fortsetter, alle kvinner utsettes for det. Menns forklaringer er ofte at det er vanskelig å forstå hva kvinner mener. ”Din munn sier nei, men dine øyne sier ja.”

Men ganske snart, vil det komme en amerikansk film, som skal forklare det som tydeligvis tar litt tid for enkelte å forstå: Hvis noen sier nei, snur seg vekk, flakker med blikket eller endatil flytter hånda di vekk fra kroppen sin, så betyr det: Hun er faktisk ikke interessert.

Sorry. She is just not that into you. Og det må du tåle.

(Baksida av Klassekampen 25. april 2016)

Vi som elsker Forfatterforeningen

 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Den store stipendutdelingen har nettopp vært.

Noen har fått. Noen har ikke fått.

Same procedure as last year.

Same procedure as every year.

Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.

Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.

Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.

Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,

de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.

Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.

Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 

Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 

9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.

Blogginnlegg på Forlagsliv

Jeg er begynt å blogge igjen.
Eller jeg skriver ting som blir publisert på en blogg.

På Forlagsliv, der jeg har bloggen Bonusord.

Jeg har skrevet Det første kjønn, som også ligger på denne bloggen.

Og  Hun er bare ikke interessert (publisert 25. mars 2016)

Men det som har blitt mest lest, delt og kommentert er innlegget jeg skrev i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars:

I anledning kvinnedagen: Meg. Meg. Meg.

En kvinne blir aldri liten nok, spe nok, stille nok, tynn nok, diskret nok.

Jeg er en kvinnelig kunstner. Jeg tar liten plass. Jeg snakker med små ord. Jeg søker om små stipender. Jeg skriver korte bøker. les mer   (publisert 8. mars 2016)

Gratulerer med dagen!

I morgen er det den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer til alle som ønsker at kvinner og menn og alle andre skal ha like rettigheter og muligheter. Vi har kommet langt. Men vi er ikke framme.

Selv skal jeg til Stavanger og snakke om boka mi. Eller som det står i programmet:

Program:
- Ingvil F. Hellstrand fra UIS samtaler med forfatter Ellisiv Lindkvist om forventninger til kjønn, identitet og makt. Forfatter Lindkvist, er en aktiv samfunnsdebattant som har engasjert seg i feministiske debatter om kjønn, makt og synlighet i offentlige og kulturelle rom. Hennes siste bok, «Selvopptatt» reflekterer over forventninger til kjønn, identitet og (u)likestilling. 

Vel møtt om du er i Stavanger.

Mer bitekstualitet (jeg er sitért)

Marta Breen skriver også om bitekstualitet. Hun skriver i Dagsavisen:
Er du en halvstudert røver? Og halvstudert i betydningen leser bare halvparten av menneskeheten. Halvbildad som de sier på svensk.

"Det er deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad er blitt fortalt fra ett kjønns perspektiv." Skriver hun i ingressen. 

Breen siterer hva Lindkvist skrev om saken

Forfatteren Ellisiv Lindkvist skrev nylig et innlegg på bloggen Forlagsliv, der hun fortalte om en bekjent filosofistudent som var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas og Hamsun. Han snakket utrettelig om Kant og Kafka, og kunne samtidig ikke forstå hvorfor han ikke forsto kvinner. Med tiden begynte han imidlertid å snuse på bøker skrevet av den andre halvdelen av befolkningen, som Brøgger, Ekman og Løveid, Jong, Woolf og Duras. Og da skal du se det ble fart på sakene! Han møtte en kvinne som studerte litteraturvitenskap (Lindkvist selv?), som ble mektig imponert over hans bitekstualitet – det vil si viljen til å lese både kvinnelige og mannlige forfattere. Og sammen levde de lykkelige.

Men når det kommer til om litteraturviteren var Lindkvist selv så må jeg dessverre skuffe Breen.

Alt jeg skriver er jo fiksjon.

Det første kjønn

Det var en gange en ung mann, la oss kalle ham Filosofistudenten. Han var en sympatisk mann på alle vis, belest og intelligent. Men han fikk det liksom ikke til med damene. Filosofistudenten var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas, Hamsun. Han snakket gjerne om Kant og Kafka. Selv leste jeg mer samtidslitteratur, Filosofistudenten sa: Solstad og ansiktet strålte som en sol. Jeg sa Marguerite Duras, Doris Lessing, Kerstin Ekman, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid. Eller hvis du absolutt vil lese gamle bøker av døde forfattere så les: Virginia Woolf og Simone de Beauvoir. Filosofistudenten så ulykkelig ut, som om dette var en straff jeg påla ham. Jeg sa at det sikkert ville hjelpe ham å få damer.

Når menn skal få kontakt med det annet kjønn virker det ikke som de vet hvordan kvinner tenker. Hva er de opptatt av? Hvilke bøker leser de? Hvilke filmer liker de? Hvem er de? For kvinner er dette sjelden et problem. Majoriteten av hovedpersonene de har møtt siden de var små er gutter og menn, enten man leser bøker, blader, magasiner, se på tv, film eller leser aviser. Mennene er overalt og kjøper du et dameblad så er de fulle av råd om hvordan menn er, hva de tenker og hva du skal gjøre for å tekkes mannen (les: få han interessert).

Hun som sitter på kaffebaren der for eksempel, hva er det hun leser? Er det Lena Andersson eller er det Vigdis Hjorth? Kanskje det er enda verre, kanskje det er Ebba Witt-Brattströms Kulturmannen! Er det best å rømme nå? Det finnes nok av damer som ikke maser så jævla. Som bare digger og dyrker menn og ikke maser om feminisme. Man kan ligge med damer uten å lese dem. Jada, jada. På den annen side: har det aldri skadet en mann å lese flere kvinnelige forfattere. Ikke på noen måte. Se bare på filosofistudenten:

Han begynte å lese Doris Lessing, Suzanne Brøgger, Virginia Woolf og flere andre. Han traff en dame som studerte litteraturvitenskap og som ble mektig imponert over hans bitekstualitet (Å lese både kvinnelige og mannlige forfattere). De giftet seg og levde lykkelig alle sine dager. Mens kompisene hans ble skilt, diskuterte Filosofen og Litteraturviteren Simone de Beauvoirs Det annet kjønn. Og da var det strengt tatt ingen grunn til å skille seg.

Bokprat: podkast

Anette Garpestad også kjent som Bokdama, skriver dette på forlagsliv om podkasten Bokprat:

Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt.

Selma Lønning Aarø og Ellisiv Lindkvist har skrevet to på sitt vis beslektede bøker. Selvopptatt og Jeg kommer snart har begge kvinnelige forfattere i hovedrollen, to handlekraftige damer som på hver sin måte finner ut av seksualitet og følelsesliv.

 I denne episoden av Bokprat fikk jeg med meg disse to særpregede forfatterne inn i studio for å høre med dem hvordan de oppfatter situasjonen for kvinnelige forfattere i vår skandinaviske nåtid. Har kvinnelige forfattere omsider lagt fra seg skammen, og funnet formen for å skrive åpent og kompromissløst om sex og frustrerende følelser? Det ble en prat om skrivelivet, feminisme og viktige historiske kvinneskikkelser. 

Om Jeg kommer snart:
Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt, men en dag går hun lei – lei av å late som. Hun låser seg inne på soverommet med proviant, babyolje og Mr. Rabbit – en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet.
Denne boken er akkurat nå aktuell som skuespill på Akershus Teater! 

Om Selvopptatt:
Selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litausk poet og en polsk krimforfatter.

Her ligger podkasten