Selvopptatt - forfatterliv

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.

Leser essay

Leser essay. Tømmer bokhylla for alle essaybøkene og låner likevel på biblioteket. Leser Inger Christensen, Eva Jensen, Liv Lundberg, Siri Hustvedt, Jan Erik Vold, Stig Sæterbakken, Marit Eikemo, Øyvind Berg, Tor Eystein Øverås, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen. Har jeg glemt noen? Javisst, har jeg glemt mange, dette er stortsett norske samtidsessay. Det finnes mange andre. Montaigne, essayets far. Dag Solstad, Einar Økland. Geir Gulliksen. Eldrid Lunden. Og det finnes veldig mange flere. Slik er det hver gang man prøver å skaffe seg oversikt over noe. Det finnes så mye mer.

Og så leser jeg Willy Pedersen "En fremmed på benken" og den leser jeg hele fra perm til perm. Jeg liker den godt. Tonen. Tonen, eller språket eller formuleringene minner meg om fr martinsen. Morgenbladet likte den ikke så godt. Jeg synes hun er vel streng mot ham, men kunne tenke meg å få vite mer om å være en fremmed på benken, det vil si, gå i psykoanalyse. Eksisterer en sånn form i dag? Finnes det noen som går fire timer i uka i terapi (analyse) i dag? Eller er man gått bort fra det? Jeg vet ikke.

Er det noen som vet? Eller som leser andre essay?

Lindkvist-nytt informerer

Propellenfestivalen har allerede pågått noen dager.

Premiere i Verdal i kveld på Lindkvists egen Heltinnesinne. Regi: Kate Pendry.

Her ligger hele programmet på adressa.no

Les også på scenekunst.no

Spilles på Trøndelag Teater i morgen lørdag 26. februar. Etterpå blir det dramatikersamtale om Propellens tema Tekst møter handling. Lindkvist er i panelet med Johan Harstad, Kate Pendry og nordisk dramatiker.

Mandag 28. feb og tirsdag 1. feb er det Lindkvist som er morgenkåsør på NRK P2 (og Alltid Nyheter.)

Er forfatteren død?

I går ble jeg stående og se på en plakat for Det Norske Teater på vei inn til hovedbiblioteket. Forestillingen virket interessant og jeg lurte (selvsagt) på hvem som har skrevet den. Jeg klarte ikke å finne det ut, gikk nærmere for å lese alt som stod der. Store flotte bilder av skuespillerne. Regissøren selvsagt nevnt. Og der stod det hvem som var komponist og til og med "umsetjar", men ingenting om hvem som har skrevet selve teksten. (Med forbehold om at jeg overså dramatikerens navn, tok ikke bilde av plakaten som bevismateriale. På nettsiden finner jeg det jo ut. Der står det. )

Dersom jeg så riktig, at det ikke stod hvem som hadde skrevet stykket (ironisk nok hang plakaten på biblioteket,) er det grunn til å rope varsko. Det handler om opphavsrett og kunstnerisk integritet. Det syndes ofte mot forfatteren/dramatikeren. Skuespillere kan bruke tekster, lage forestillinger og "glemme" å spørre om lov eller betale vederlag til forfatteren.

I dag finner jeg i bokbyttestasjonen på Litteraturhuset to bøker som kan være interessante om man har små barn (jeg har): "Magiske eventyr" og "Forheksede eventyr". Det er kjente og kjære eventyr: Aksepott, Hans og Grethe, Alice i eventyrland, Bambi, Den stygge andungen, Peter Pan. Og hvem har skrevet eventyrene? Eller hvilken versjon bygger de på?

Noen har nok tatt seg bryet med å forenkle historiene i et rimelig dvaskt språk og ingen opphavsmenn er nevnt noe sted. Det finnen ingen forfatter, men også her er det en oversetter. Og en redaktør. Bøkene er gitt ut av Exlibriz og bærer preg av å være en kommersiell utgivelse, uten særlig hensyn til litterære eller kunstneriske kvaliteter, rikt illustrert, uten at det står hvem som har illustrert dem heller! Det bør antagelig ikke komme som en bombe på meg at barnekulturen eller forbruksting rettet mot barn ofte drives av kommersielle interessert. Jeg har ant dette lenge, men sluppet å forholde meg til det.

Så har kanskje Roland Barthes fått rett i at forfatteren er død.

Danse hele natta

Av alle ting jeg angrer på, er alt jeg ikke gjorde, det jeg angrer mest på. Danse er en av tingene jeg skulle ønske jeg gjorde mer av.

Da jeg vokste opp var dans noen man gjorde sammen med jevnaldrende en discokveld på hotellet annenhver torsdag. Var det vanlig discomusikk danset man hver for seg, kom det en rolig sang, danset man med en gutt. Man kunne danse med en venninne, men to gutter kunne ikke danse sammen, annet enn på en voldsom måte sånn at alle skjønte at de tulla. Dans var ikke en naturlig del av hverdagen eller samfunnet eller den norske kulturen. Den handlet om å danse riktig, være kul og oppnå kontakt hos andre jevnaldrende og det motsatte kjønn. Å se foreldrene danse var flaut. Å danse med foreldrene var det ingen som gjorde.

Nyttårsaften var jeg på en fantastisk nyttårsfest. Mannen og jeg tok med lille babyen og dro på fest. Der var det barn, ungdommer, voksne og eldre folk. Det var en rekke nasjonaliteter som snakket norsk, engelsk, fransk eller spansk. Da dansegolvet åpnet etter midnatt, lå lille babyen og sov på soverommet til vertsskapet, mens mor og far kunne svinge seg på dansegolvet sammen med barn fra fem og voksne opp til over 80 år.

Det var selvsagt ikke de kules fest. Iallfall ikke på den krampaktige måten. Det var en fest for alle med stor diversitet og man kunne danse slik man ville uten at noen pekte og lo eller snakket om det etterpå. Å snakke om hvordan andre danset, gjorde vi på ungdomsdiskoteket. Venninna mi mente at jeg danset på en jålete måte. Slik ble jeg enda mer selvbevisst da jeg danset. Det vil si da jeg til slutt våget å danse offentlig igjen.

Dans ble knyttet til en krampaktig kulhet -- eventuelt parring. Det er befriende å bli voksen og slippe unna ungdommens krampaktige kulhetskrav. De ungene som blir tatt med på disse festene, som danser fra de er fem år, som ser Mamma og Pappa og den gamle damen på over 80 danse, de får kanskje et annet forhold til dans. Dans trenger ikke knyttes til flørting, parring eller seksualitet, selv om det kan knyttes til det. Dans er også: glede, bevegelse, trening og musikk. Mens vi venter på at det skal bli like fint å jobbe som å danse, kan vi kanskje alle danse litt oftere. Jobbe litt mindre og danse litt mer?

(Baksida av Klassekampen i dag 2. februar 2011)

Morgenkåseriet på nett

Linkdkvist debuterte som morgenkåsør for en ukes tid siden, nærmere bestemt 20. januar. Det var veldig bra, synes mange, så jeg trenger ikke si det selv, jeg kan bare gjenta hva andre har sagt.

Har du ikke hørt det? Det ligger her og blir vel liggende i nesten to uker til.

Eller du kan gjøre som gjorde i dag, da jeg ikke alltid er klar til å lytte til radioen kl 7.25. Du kan laste morgenkåseriene ned som podcast. Og slik gikk jeg med ipoden i øret, og hørte Are Kalvøs kåseri fra desember, hvor han oppsummerte 2010, på vei til Tøyenbadet. Det var klassisk Kalvø, det vil si, morsomt, jeg lo høyt, der på veien, folk snudde seg og så på meg.

Heltinnesinne til Propellenfestivalen

Det er snart tid for Propellenfestival. Jeg var med for tre år siden i 2007 med suksessforestillingen "Du tror det er slik, men egentlig er det slik" som fikk seks på terningen og senere ble spilt i Oslo under Samtidsfestivalen (2009).

Heltinnesinne ble først skrevet som en korttekst til Det Åpne Teater 8. mars 2008. Da ble den satt opp som stunt med Kate Pendry som regissør.

Også denne gangen er Kate Pendry regissør. Men nå blir det nok helt annerledes.

Dette står i Trøndelag Teaters årsprogram:

"Heltinnesinne" av Ellisiv Lindkvist er en co-produksjon mellom Propellen og Dramatikkens Hus.

De medvirkende er Mai Lise Rasmussen og Christine Mowinckel. Forestillingen vil ha premiere på

Propellens scenetekstmønstring i februar 2011.
Regissøren har lagt handlingen til Afghanistan, hvor de to 'heltinner' er to
kvinnelige soldater med lav rang. Lindkvists nydelige, absurde og klisjerike
tekst kan oppleves som en homage til Beckett, og med bakgrunn en av en omstridt okkupasjon, blir det absurde rasjonelt, og klisjeene til sannhet.

Forestillingen blir å se på Tinved Kulturhage på Verdal den 25. februar klokken 17.00, og på Trøndelag Teaters studioscene den 26. februar til samme tid.

Etter forestillingen på Trøndelag Teater blir det

dramatikersamtale:

Form møter handling

Medvirkende: Ellisiv Lindkvist,

Johan Harstad, Kate Pendry samt en

nordisk dramatiker.

Her står det om den på Propellenteaters blogg.

Her er Trøndelag Teaters årsprogram som PDF-fil.

For alle som er/bor/skal til Verdal og/eller Trondheim 25. og 26. februar: Velkommen.

Så håper jeg forestillingen blir vist på Dramatikkens Hus etterhvert.

Lindkvist leser bok og prater seg bort

Jeg er fortsatt syk og jeg syns fortsatt synd på meg selv. I går bestemte jeg mer for å være frisk og var mye bedre. I dag våknet jeg mye dårligere. Det heter at man klarer det man må og jeg måtte jo dra til NRK og lese inn kåseriet, som er mitt første og som jeg allerede har nevnt her tidligere.

Det sendes i morgen kl 7.25 på NRK P2 (og blir liggende på nettradio i tre uker), jeg har skrevet om det på Facebook, sendt sms-varsel til mine 30 beste venner (eller til de 30 som jeg har klart å overføre manuelt etter at jeg gikk over til Iphone og ikke klarte å få overført adressene via sim-kortet) og skal sikkert informere via både epost og twitter før jeg gir meg.

Jeg kjenner meg både stolt og glad, siden dette er en deby og jeg har lyst til å fortelle til alle at de skal høre på. Det minner meg om at da jeg var ca 22 år, bodde i Tromsø og hadde sendt tekster til Vinduet. Jeg fikk beskjed om at tre av mine tekster skulle komme på trykk i Vinduet nr 2 i 1996 som atpåtil hadde tema Originalitet. Jeg åpnet brevet, leste det og begynte å hoppe opp og ned i ren glede. Hopper opp og ned gjør jeg riktignok ikke i dag. (I dag ligger jeg i sengen og leser bok.) Sju teaterstykker og en bok senere skal det litt til å oppleve den gleden som det å komme på trykk i Vinduet ga meg.

Men nå prater jeg meg helt bort. Bortsett fra å drikke kokt vann med ingefær, sitron og honning, leser jeg Beate Grimsruds "En dåre fri". Jeg liker den veldig godt. Jeg har også likt alt jeg har lest av henne tidligere, fra jeg lånte deby-novellesamlingen hennes "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår" (en fantastisk tittel!) på biblioteket for mange år siden og spesielt de to bøkene om Lydia: "Å smyge forbi en øks" og "Hva er det som fins i skogen barn?"

"Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv." Sier boka. Det ble også sagt i forrige bok av Grimsrud - også den upåklagelig god - Søvnens lekkasje. Har en følelse av at jeg burde si hvorfor jeg liker boka og forfatterskapet. Skal tenke på det. Nå må jeg lukke øynene.